Osloforhandlingene på Grefsheim

Lørdag 3. juli 1993 kom israelske og palestinske forhandlere til Grefsheim. De deltok i de hemmelige samtalene som senere skulle føre frem til Osloavtalen.

Anne-Lise og Johan Mellbye var vertskap. De hadde fått beskjed om å gjøre klart til en større gruppe gjester, men visste ikke hvem som skulle komme før bilene kjørte inn på tunet.

Palestinerne bodde i hovedbygningen, israelerne i et annet hus på gården. Forhandlingene foregikk i storstuen, ofte til langt på natt.

Seks sikkerhetsfolk fra Politiets overvåkningstjeneste passet på delegasjonene. Johan syntes mennene i mørke dresser vakte vel mye oppmerksomhet, og satte noen av dem til å klippe plen og hekk.

Under oppholdet brøt kuene seg ut. Både den israelske forhandlingslederen Uri Savir og palestinernes Abu Ala ville gjerne være med og jage dem inn igjen. Livvaktene var mer skeptiske.

De hemmelige samtalene hadde begynt i januar 1993, etter at de offisielle fredsforhandlingene i Washington hadde kjørt seg fast. Norge bidro med møtesteder og praktisk tilrettelegging, mens israelerne og palestinerne forhandlet selv.

På Grefsheim la den israelske delegasjonen frem et nytt utkast til prinsipperklæring. Palestinerne mente at forslaget gikk tilbake på tidligere innrømmelser, blant annet i spørsmål om palestinsk selvstyre og israelsk kontroll.

Delegasjonene arbeidet videre med teksten gjennom oppholdet. Terje Rød-Larsen lånte Johans PC og skriver, som ble brukt under forhandlingene. En stund så det ut til at partene kunne komme til enighet, og statssekretær Jan Egeland ble tilkalt.

Men uenighetene lot seg ikke løse. Da delegasjonene reiste fra Grefsheim, hadde de ingen ferdig avtale. De tok likevel med seg et bearbeidet utkast til prinsipperklæring, senere omtalt av historikeren Hilde Henriksen Waage som Grefsheim-dokumentet.

Forhandlingene fortsatte på andre steder i Norge. Den 20. august ble prinsipperklæringen undertegnet i hemmelighet i Oslo, og 13. september fulgte den offentlige undertegningen foran Det hvite hus i Washington.

Etter oppholdet hadde alle på Grefsheim taushetsplikt. Da VG ringte og spurte om det hadde vært hemmelige forhandlinger på gården, svarte Anne-Lise og Johan derfor nei.

De kontaktet straks Jan Egeland, som fortalte at opplysningene nå var frigitt. Han hadde bare glemt å informere dem. Før samtalen var over, sto journalistene omtrent på trappen.

VG skrev om Grefsheim 10. september 1993 og publiserte bilder fra blant annet storstuen og biblioteket. To dager senere hadde avisen overskriften «Her la de grunnlaget for fred i Midtøsten».

I januar 1994 ble Anne-Lise og Johan invitert til regjeringens representasjonsbolig i Parkveien, der Uri Savir og Abu Ala skulle hedres for arbeidet med Osloavtalen.

Savir holdt en egen tale og takket dem for at de hadde åpnet hjemmet sitt for forhandlerne. Han understreket at møtet på Grefsheim hadde vært viktig for det videre arbeidet, selv om det ikke hadde ført til noen avtale der.

På en plakat med teksten «Welcome to Grefsheim», signert av flere av deltakerne, skrev Abu Ala:

«A place which we will never forget.»