Historien om Grefsheim

Grefsheim ligger på sørøstsiden av Nes, med jordene ned mot Mjøsa og utsikt mot Hamar. Hovedbygningen er fra 1830-tallet. Rundt den ligger gårdstunet, hagen, de gamle alléene og husene som har kommet til gjennom mange generasjoner.

Gården er langt eldre enn huset.

De eldste sporene etter mennesker her går tilbake til forhistorisk tid. Navnet finnes i skriftlige kilder fra 1313. Siden har Grefsheim vært eid av adelsslekter, kirken, kongen og private familier. Her har folk dyrket jorda, arbeidet i skogen, holdt dyr, drevet planteskole og oppdratt barn. Noen har etterlatt seg navn i historiebøkene. Langt flere kjenner vi bare fra gamle fotografier, kirkebøker og fortellinger som har gått i arv.

Også verden utenfor Nes har fra tid til annen funnet veien hit, av og til på overraskende måter.

Lenge før de første navnene

På Grefsheim ligger en stor steinblokk med omtrent femten små, runde fordypninger hogd inn i toppen. De kalles skålgroper og er en form for helleristninger som særlig forbindes med bronsealderen.

Gropene er knapt synlige fra bakken. Hva de ble brukt til, vet vi ikke sikkert, men slike merker blir gjerne knyttet til datidens ritualer og forestillinger.

Fra jernalderen finnes andre spor. I en gravhaug på Grefsheim ble det funnet en dekorert bronsespenne, glassperler og en bronsenål. Ut fra gjenstandene antar arkeologene at dette var en kvinnegrav fra 500- eller 600-tallet. Smykkene er i dag bevart i Kulturhistorisk museums samlinger i Oslo.

Fra vikingtiden er det også funnet et par ovale bronsespenner på Grefsheim. Slike spenner ble brukt til å holde sammen kvinnedrakten.

Vi vet ikke hvem menneskene bak disse sporene var. Gravfunnene forteller heller ikke hvordan gården så ut, eller om det var sammenhengende bosetning her gjennom alle disse århundrene.

Men de viser at mennesker brukte dette landskapet lenge før Grefsheim dukker opp i skriftlige kilder.

De første navnene

I et dokument fra 1313 møter vi «Suein à Græfsæimi» - Svein på Grefsheim. I 1338 nevnes en Pål på Grefsheim.

Det er omtrent alt vi vet om dem. Vi kjenner ikke husene de bodde i eller hvordan gården så ut. Heller ikke hvem som eide Grefsheim gjennom de første århundrene, kan vi følge sammenhengende.

Men vi vet at stedet hadde et navn og var i bruk.

Grefsheim lå godt til. Her var jord som kunne dyrkes, skog, beitemarker og tilgang til Mjøsa. På den andre siden lå Hamar med domkirke, bispesete og handel.

For menneskene som bodde her, var ikke Mjøsa først og fremst noe man så utover. Den var veien til omverdenen.

Fra midten av 1400-tallet blir kildene rikere, og vi begynner å kjenne menneskene som bodde på gården.

Magnhild og det store Grefsheimgodset

Omkring 1450 tilhørte Grefsheim Sigurd, trolig av Skaktavl-ætten. Han var gift med Magnhild Oddsdatter fra Finne på Voss.

Magnhild hadde allerede vært gift én gang. Da også Sigurd døde, giftet hun seg med den svenske ridderen Alv Knutsson av den svenske slekten Tre Rosor.

Sammen eide de gårder og jord over store deler av Norge, blant annet på Vestlandet, Romerike, Sunnmøre og helt nord i Troms. Grefsheim var en av gårdene der familien holdt til.

Magnhild ble boende her frem til sin død i 1499.

Hun tok selv hånd om mye av arbeidet med eiendommene. Bevarte dokumenter viser at hun kjøpte og solgte gårder, ordnet arvespørsmål og forhandlet om eiendom. Hun fortsatte med dette også etter at hun ble enke for tredje gang.

Sønnen Knut Alvsson bodde også på Grefsheim. Han arvet senere store deler av foreldrenes eiendommer og ble en av de mektigste mennene i Norge på slutten av 1400-tallet.

Knut var høvedsmann på Akershus og kom etter hvert i konflikt med kong Hans og den danske kongemaktens menn i Norge. I 1502 ledet han et opprør.

I august samme år møtte han motstanderen Henrik Krummedike til forhandlinger om bord på et skip utenfor Akershus. Knut hadde fått løfte om fritt leide, men ble drept under møtet.

Hva som nøyaktig skjedde, har historikerne diskutert siden.

Drapet fikk stor politisk betydning. Henrik Ibsen skrev senere om Knut Alvsson i diktet «På Akershus», der han lot hendelsen stå som et bilde på Norges tap av selvstendighet.

For familien på Grefsheim fikk drapet også andre følger. Knuts eiendommer ble beslaglagt av kongen. Det fulgte langvarige arvestrider før mye av godset igjen kom tilbake til slekten.

Etter hvert ble det søsteren, Karine Alvsdatter, som satt med Grefsheim.

Jomfru Karine og gaven kirken nesten fikk

Karine Alvsdatter, kjent som jomfru Karine, eide en rekke gårder, men bodde selv på Grefsheim.

I middelalderen var makt i stor grad forbeholdt menn. Men arv og eiendom kunne gi enkelte kvinner en sjelden selvstendighet, særlig hvis de var enker eller ugifte. På Grefsheim møter vi begge: Magnhild, som fortsatte å styre eiendommene etter at hun ble enke, og Karine, som aldri giftet seg.

Karine hadde nær tilknytning til kirken på Hamar.

Det finnes en gammel fortelling om turene hennes over Mjøsa. Når Karine skulle til messe i domkirken, ble hun rodd fra Grefsheimbrygga. Ifølge tradisjonen hadde hun tolv roere, og kirkeklokkene på Hamar begynte ikke å ringe før båten hennes hadde lagt fra land.

Om det virkelig gikk slik for seg, vet vi ikke. Men historien har overlevd i flere hundre år.

Mot slutten av livet bestemte Karine seg for å gi Grefsheim og et stort antall andre gårder til Hamar bispestol og domkirke. I eldre historiske fremstillinger er dette omtalt som en av de største private gavene kirken hadde fått i Norge.

Gaven var betydelig, men tidspunktet kunne knapt vært dårligere: Reformasjonen var på vei til Norge.

Den siste katolske biskopen på Hamar, Mogens Lauritssøn, tok Grefsheim i besittelse, men måtte allerede i juni 1537 gi gården fra seg til slektninger av Karine.

Kirken fikk altså ikke beholde den store gaven særlig lenge.

Grefsheim kom tilbake til slekten gjennom Gørvel Fadersdotter Sparre, som var barnebarn av Knut Alvsson.

Gørvel var en av Nordens rikeste godseiere. Hun hadde vært gift tre ganger, men hadde ingen barn som overlevde henne. Eiendommene hennes lå spredt over store deler av Norge, og flere slektninger gjorde krav på arven.

Hun måtte også forholde seg til maktkampen mellom Danmark og Sverige. Mange av slektningene hennes var svenske, mens store deler av eiendommene lå i Norge, under den danske kongen.

Gørvel fant etter hvert en løsning.

Hun inngikk avtaler med den danske kongen og ga fra seg de norske eiendommene mot gods, rettigheter og beskyttelse i Skåne, der hun selv bodde. Slik fikk hun samlet mer av verdiene nærmere hjemmet og sikret seg kongens støtte.

I 1599 overdro hun de siste norske eiendommene til Christian IV.

Dermed ble Grefsheim kongens gård.

Kongen og hans kreditorer

Grefsheim ble etter hvert lagt under Storhamargodset, som samlet mange av kronens eiendommer rundt Hamar.

I 1649 fikk stattholder Hannibal Sehested Storhamar, med Grefsheim og flere andre gårder, som adelig setegods.

Sehested var en mektig mann, men kom i konflikt med kongen. Allerede i 1651 måtte han gi eiendommene tilbake.

Ti år senere ble Grefsheim en brikke i kongens pengesaker.

Den dansk-norske kongen hadde stor gjeld.

Brødrene Gabriel og Selius Marselis hadde lånt kronen betydelige summer. I 1661 fikk de blant annet det tidligere Sehested-godset i pant som sikkerhet for pengene.

Også Grefsheim var dermed stilt som sikkerhet for kongens lån.

I 1675 ble gården solgt til Andreas Tombloe og Anne van de Wiele, som bodde i Hamburg. Etter mange år under kronen var Grefsheim igjen på private hender.

Eierne hadde nå sitt hjem langt fra Nes. Vi vet lite om hvor ofte de besøkte gården, eller hvem som hadde det daglige ansvaret.

For dem som bodde og arbeidet her, fortsatte livet. Jorda skulle dyrkes, skogen drives, dyrene stelles og bygningene holdes i stand, uansett hvem som hadde navnet sitt i eiendomsdokumentene.

Brann, nye eiere og et nytt hus

I 1714 brant det på Grefsheim. Ifølge de historiske kildene ble nesten alle gårdens bygninger ødelagt.

På denne tiden hadde sorenskriver Hans Blichfeld bodd på gården. Da brannen kom, var det enken hans som drev den.

Gården ble bygd opp igjen.

I 1716 overtok Jens Hansen Grønbech. Etter hans død gikk eiendommen videre gjennom kona Christine Sophie Vagel, hennes andre ektemann Iver Jentoft og senere nevøen Jens Grønbech Wessel.

Christine Sophie hadde tilknytning til Storhamargodset gjennom 55 år. Hun ble etter hvert kjent som «gammelfrua».

I 1777 kjøpte Halvor Gundersen Sterud Grefsheim for 8 300 riksdaler. Han tok senere i bruk det gamle slektsnavnet Robarth, som hadde skotske røtter.

Sønnen Gunder Halvorsen overtok gården i 1802.

Han knyttes til plantingen av deler av den lange lønnealléen fra gården ned mot Mjøsa. Ifølge den gamle gårdshistorien fikk han trærne fra Jacob Hoel på Hovinsholm.

Alléen er over 500 meter lang og strekker seg øst-vest, fra gården ned mot Mjøsa. Grefsheim har også en gammel allé langs ankomstveien fra nord mot sør, og en kortere kastanjeallé på oversiden av hovedbygningen.

I 1834 overtok Gunders svigersønn, løytnant Norgrenn.

Det var under Norgrenn at dagens hovedbygning ble reist. Eldre kilder oppgir 1840-1845, mens andre daterer huset til 1830-årene. Arkene på taket kom til senere, i 1902.

Huset har altså selv en historie med flere byggefaser.

Også uthusene har vært gjennom store forandringer. Etter en ny brann i 1904 måtte flere av dem bygges opp igjen.

Norgrenn var kjent som en uvanlig sterk mann. Han hadde deltatt i krigen i 1814, og det fortelles at han kunne gå på hendene selv etter fylte 80 år.

Han førte også et stort og gjestfritt hus, og det kostet.

I 1865 gikk Norgrenn konkurs, og Grefsheim ble solgt på auksjon. Kjøperen, kjøpmann Henriksen, døde kort tid etter. To år senere ble gården solgt igjen.

Denne gangen til sorenskriver Johan Henrik Egeberg.

En gård i konfirmasjonsgave

Johan Henrik Egeberg kjøpte Grefsheim våren 1867. Han og kona Johanne Henriette Meyer bodde ellers i Kristiania, men begynte å tilbringe somrene på gården i 1869.

Egeberg var opptatt av å forbedre eiendommen. Til daglig lot han andre stå for gårdsdriften.

Ekteparet hadde ingen barn, men Egeberg hadde en gudsønn og grandnevø, Johan Egeberg Mellbye, som han ønsket skulle overta.

Johan fikk Grefsheim i konfirmasjonsgave i begynnelsen av 1880-årene. Da han overtok driften i 1889, var han 23 år gammel og utdannet agronom.

Johan var opptatt av nye driftsmetoder, bedre husdyrhold og et mer moderne landbruk. Han utviklet jordbruket på Grefsheim, samtidig som han etter hvert engasjerte seg stadig mer i landbrukspolitikken.

I 1896 var han med på å stifte Norsk Landmandsforbund, som senere ble Norges Bondelag. Han ledet forbundet i mange år og var både statsråd og stortingsrepresentant.

Men hjemme på Grefsheim var det fortsatt en stor gård som skulle drives.

Fotografiene fra denne tiden viser et arbeidsliv med mange mennesker. Høyhesjer på jordene, hester foran redskapene, ansatte i tunet og arbeid i fjøset.

Mye måtte gjøres for hånd. Det var langt flere folk i arbeid enn på en gård av tilsvarende størrelse i dag.

Familien hadde også mange gjester.

I 1907 besøkte Bjørnstjerne Bjørnson Grefsheim sammen med kona Karoline. Besøket er bevart på gamle fotografier.

Blant tegningene fra gården finnes også arbeider av Carl Frederik Diriks, bedre kjent som Fyrdiriks. Han var fyrdirektør, men også en dyktig og humoristisk tegner. En av tegningene hans fra 1886 viser fjøsvasken på Grefsheim.

Menneskene som holdt gården i gang

Mange av Grefsheims eiere er kjent ved navn. Om dem som arbeidet på gården, vet vi langt mindre, selv om de var mange flere.

Gjennom tidene hørte mer enn 30 husmannsplasser, strandsitterplasser og andre boliger til Grefsheim. Her var også arbeiderboliger, røkterbolig og et eget internat for ansatte.

På det meste bodde nærmere 300 mennesker i dette gårdssamfunnet.

På husmannsplassene bodde familier som hadde et lite jordstykke til eget bruk, men som ofte også hadde arbeidsplikt på hovedgården. Noen betalte leie med penger eller varer, andre med arbeid.

Nede ved Mjøsa bodde strandsittere, som kunne livnære seg av fiske, håndverk og annet arbeid.

Gården trengte folk til jordbruket, dyrene, skogen og husene. Senere kom også gartnerne og arbeiderne ved planteskolen.

Ødegården, Sveen, Sannerud, Snippsand, Hukibak og Kampenhøi er blant de gamle plassnavnene som fortsatt finnes.

Forskjellene mellom dem som eide jorda og dem som arbeidet den, var store. Mange husmannsfamilier var knyttet til gården gjennom flere generasjoner. De hadde sine egne hjem og familier, men var samtidig avhengige av arbeidet og vilkårene på hovedgården.

Noen ble værende på Nes. Andre reiste videre, også over Atlanteren.

Hvert år kommer det besøkende fra USA til Grefsheim. De leter etter stedene der forfedrene deres bodde og arbeidet, ofte etter å ha brukt lang tid på å følge slekten bakover gjennom kirkebøker og andre gamle dokumenter.

Det kan ha gått flere generasjoner siden familien reiste fra Norge. Likevel ønsker etterkommerne å se gården, husene og landskapet de har hørt om.

Flere av de gamle husmannsplassene er tatt vare på og satt i stand. Noen av husene brukes fortsatt, mens andre plasser bare kan finnes igjen på gamle kart eller gjennom navn som har levd videre.

Historiene til menneskene på plassene kjenner vi bare delvis. Noen ganger kommer det nye opplysninger, gjennom et fotografi, et brev eller en familie som har tatt vare på det de vet.

En ung østerriker på sommerbesøk

Grefsheim hadde gjennom mange år besøk av slekt og venner. Noen kom tilbake sommer etter sommer. Andre var her bare én gang, men skulle senere bli kjent langt utenfor Norge.

Sommeren 1920 kom en 21 år gammel østerriker til gården. Han het Friedrich Hayek og hadde vært syk av malaria.

Han kom til Grefsheim 27. juli og ble værende til september.

Hayek førte dagbok under oppholdet. Den forteller om tennis, bading, ridning, båtturer og lange dager med lesing. Han forsøkte å lære seg norsk og arbeidet med egne notater og et manuskript.

En dag i august beskrev han hvordan dagen hadde gått: tennis om morgenen, frokost, studier, bading, lunsj, litt norskundervisning, kaffe, arbeid med egne notater og gjerne enda en runde tennis før middag.

Han leste også Adam Smith.

Hayek reiste tilbake til Østerrike og fortsatte studiene. Etter hvert ble han en av de mest kjente økonomene og samfunnstenkerne i det 20. århundret. I 1974 fikk han Nobelprisen i økonomi.

På Grefsheim var han ennå en ung student som tilbrakte sommeren hos familien Mellbye, blant annet for å komme til hektene etter sykdommen.

Planteskolen som begynte med noen ekstra epletrær

Samme år som Hayek besøkte Grefsheim, var Johan Egeberg Mellbye i gang med å anlegge en frukthage.

Han fikk hjelp av en svensk gartner til å pode eple- og plommetrær. Høsten 1920 kom det også et parti eplegrunnstammer fra Holstein i Tyskland.

Det ble produsert flere trær enn gården trengte selv.

De ekstra trærne ble solgt. Slik begynte Grefsheim Planteskole.

I 1923 kom den første planteskolekatalogen. Til å begynne med var det frukttrær og bærbusker som dominerte. Etter hvert kom også roser og andre hageplanter, og allerede i 1924 kunne planteskolen tilby sine første rosesorter.

Virksomheten vokste, og plantefeltene bredte seg nedover mot Mjøsa. Særlig rosene satte sitt preg på landskapet, og fra Hamar kunne man se de fargerike feltene på den andre siden av fjorden.

Planteskolen fikk kunder over store deler av landet og ble en viktig arbeidsplass på Grefsheim.

I 1949 gjorde planteskolebestyrer O. Imsgard et funn under rydding av et gammelt plantefelt.

Han oppdaget en spirea som skilte seg ut fra de andre, og tok vare på den.

Busken hadde lange, buede greiner som om våren ble dekket av små hvite blomster. Den fikk senere navnet Spiraea × cinerea ‘Grefsheim’. Tidligere hadde den vært kjent som Spiraea × arguta ‘Grefsheim’, før botaniske undersøkelser førte til en annen klassifisering.

Planten ble formert og solgt av planteskoler i Norge og utlandet. Den finnes fortsatt i hager over store deler av Europa, og selges også andre steder i verden.

Det er kanskje ikke mange som tenker over hvor navnet kommer fra når de kjøper en Grefsheimspirea. Men busken som blomstrer i hagene deres, har sin opprinnelse i et gammelt plantefelt på Nes.

Også en rose fikk navn etter familien: «Emelie», oppkalt etter Johan Mellbyes kone.

I 1953 overtok sønnene Jan og Lennart Mellbye planteskoledriften. Lennart interesserte seg særlig for roser og skrev senere bøker om rosesorter som egnet seg for norske forhold.

Etter hvert ble planteskolen skilt fra hovedgården og videreført på Haug. I 1980 fikk den navnet Mellbyes Planteskole.

Virksomheten drives fortsatt av familien, nå med hovedvekt på produksjon av trær til grøntanlegg.

Det hele begynte med noen epletrær det ble litt for mange av.

Gården gjennom nye generasjoner

Mens planteskolen vokste, fortsatte også arbeidet på hovedgården.

Johan Egeberg Mellbyes sønn Jan ble gårdsbestyrer i 1938 og overtok Grefsheim etter faren i 1947.

Også Jan engasjerte seg i landbrukspolitikken og ble senere leder av Norges Bondelag.

Dette var en tid da norsk landbruk forandret seg raskt. Traktorer og andre maskiner overtok mye av arbeidet som tidligere hadde krevd store arbeidslag. Antallet ansatte på gårdene gikk ned, og driften ble stadig mer mekanisert.

På Grefsheim forsvant etter hvert mye av det arbeidslivet som hadde preget gården gjennom flere hundre år.

Husmannsvesenet var allerede historie. Planteskolen utviklet seg til en egen virksomhet, og hovedgården fortsatte med jordbruk, husdyrhold og skog.

Fra slutten av 1970-årene var det neste generasjon, Johan Edvard Mellbye og kona Anne Lise, som førte gården videre.

De overtok en gård der mye hadde endret seg, men der flere av de gamle husene, alléene og tradisjonene fortsatt var en del av hverdagen.

Som tidligere generasjoner hadde de også familie og gjester på besøk.

Men én sommer skulle de få gjester av en helt annen grunn.

Da fredsforhandlingene kom til Grefsheim

Lørdag 3. juli 1993 kom en gruppe gjester til Grefsheim under strengt hemmelighold.

De representerte Israel og Den palestinske frigjøringsorganisasjon, PLO.

I flere måneder hadde israelske og palestinske representanter møttes i Norge gjennom den såkalte Oslo-kanalen. De offisielle fredssamtalene hadde kjørt seg fast, men gjennom hemmelige møter forsøkte norske tilretteleggere å hjelpe partene frem til en avtale.

Nå skulle en av forhandlingsrundene foregå på Grefsheim.

Johan Edvard og Anne Lise Mellbye var vertskap. De hadde fått beskjed om å gjøre klart til en gruppe gjester, men fikk først sent vite hvem som skulle komme.

Palestinerne ble innlosjert i hovedbygningen, mens israelerne bodde i et annet hus på gården.

Forhandlingene foregikk blant annet i storstuen og fortsatte langt utover kveldene.

Partene arbeidet med et utkast til en prinsipperklæring. Uenigheten var betydelig. Det israelske utkastet som ble lagt frem, ble møtt med sterke innvendinger fra palestinerne, som mente at det gikk tilbake på det man tidligere hadde nærmet seg enighet om.

Det var langt fra noen ferdig avtale da delegasjonene reiste fra Grefsheim.

Men samtalene fortsatte. Gjennom sommeren møttes partene flere ganger i Norge, og i august kom de frem til enighet om en prinsipperklæring.

Den 13. september 1993 ble Osloavtalen undertegnet offentlig i Washington, med Yitzhak Rabin og Yasir Arafat til stede.

Avtalen vakte store forhåpninger. Den var ment å åpne veien mot fred mellom israelere og palestinere, men den varige løsningen uteble.

På Grefsheim hadde den internasjonale politikken samtidig noen ganske hverdagslige sider.

Ifølge familiens beretning syntes Johan Edvard at de mange sikkerhetsfolkene i mørke dresser vakte vel mye oppmerksomhet. Noen av dem ble derfor satt til å klippe plen og hekk.

En annen gang kom kuene seg ut av innhegningen. Både israelske og palestinske forhandlere ville gjerne hjelpe til med å få dem inn igjen.

Livvaktene var mindre begeistret for forslaget.

Grefsheim i dag

Grefsheim har forandret seg mye gjennom de siste generasjonene.

Arbeidet som tidligere krevde mange mennesker, utføres nå i stor grad med maskiner. Flere av de gamle bygningene har fått nye bruksområder, og gårdsdriften har endret seg.

Melkeproduksjonen ble avsluttet i 2011. Da ble driften lagt om til ammekyr og kjøttproduksjon.

I dag drives Grefsheim blant annet med korn, poteter og skog.

Gården er overtatt av Anette Mellbye og ektemannen Dagfinn Møller, som fører den videre som gårdsbruk og hjem.

De gamle alléene står fortsatt. Hovedbygningen er fremdeles den som ble reist på 1800-tallet, selv om huset har vært gjennom mange forandringer siden.

Flere av husmannsplassene er satt i stand og tatt i bruk igjen. Andre finnes som spor i landskapet, på gamle kart eller i navn som fortsatt brukes.

På gården er det bevart fotografier, brev, malerier og dokumenter fra tidligere generasjoner. Noe av dette har vært kjent lenge. Annet kommer for dagen når gamle album blir åpnet, eller når noen tar kontakt med et bilde eller en historie familien har tatt vare på.

Om noen av dem som bodde her, vet vi mye. Om andre vet vi nesten ingenting, og arbeidet med gårdens historie er ikke ferdig.

Kilder og videre lesning

Historien om Grefsheim bygger på historiske publikasjoner, arkeologiske undersøkelser, offentlige registre og materiale bevart på gården.